Vi som jobber i skolen er sannsynligvis ikke flinke nok til å informere elever og foreldre om diagnoser som dysleksi. Hva betyr det? Hvilke utfordringer fører det med seg? Hva gjør det med selvbildet til elever som har det?

Hvert skoleår møter jeg elever som har dysleksi og er flaue over å ha det. Derfor vil de heller ikke at andre skal vite om det. Og jeg møter elever som har en oppfatning om det, uten å egentlig vite hva det er. Så hvorfor synes så mange at det er flaut, hvorfor vet ikke medelever hva det betyr å ha dysleksi? Historien til Julie er litt annerledes:

Jeg lærte ikke som de andre

Det ble altså oppdaget på barneskolen. «Jeg hadde vanskeligere for å lære og ta til meg ny kunnskap like fort som alle andre. Spesielt da det kom til grammatikk». Så hun ble plassert i en ekstraklasse med andre elever som gjorde det «dårlig» på skolen, ofte var det Julie og elever som hadde kort botid i Norge som gikk i den klassen. Julie er en tøff jente som ikke er redd for å si fra hvis det er noe, men hun også syntes det var vanskelig: «Jeg var den eneste av vennene mine som var der og følte meg skikkelig dum – også tenkte jeg at jeg ikke hørte hjemme der. Selv om jeg slet faglig så var det ikke meningen at det var der jeg skulle være».

Etter hvert ble Julie plassert i en ekstraklasse sammen med både sterke og svake elever. Det tok ikke lang tid før læreren ba henne gå til logoped, hun så det på skrivinga hennes. «Jeg ble kjempelei meg, jeg ville ikke ha det sånn. Jeg hatet det, jeg ville være som alle andre». Logopeden fant ut at Julie hadde dysleksi. I starten synes hun det var vanskelig å ha diagnosen. Det er kanskje ikke så lett å få beskjed om at du har noe som ikke er synlig for andre? «Jeg følte at jeg var som alle andre, at det ikke var noen som kunne se forskjell på dem uten dysleksi og meg. Likevel visste jeg at det kom til å hemme meg fremover». Og det gjorde det jo, hun måtte jobbe hardere enn de andre hvis hun ville være like god på skolen som dem. «Jeg visste at det som kom gratis for vennene mine måtte jeg bruke mange ekstra timer for å få til, og jeg forstod at det ville gå utover andre ting jeg gjerne ville gjøre».

Julie ønsker selv ikke å bruke ordet diagnose, for hun mener at det er et for sterkt ord sammenlignet med andre diagnoser, at det får dysleksi til å høres verre ut enn det egentlig er, men det er som det er.

Struktur og arbeidsmoral

I norsk-klassen i 4. lærte Julie om struktur og det å jobbe hardt for å nå målene sine. Og selv om Julie hadde dysleksi så forstod hun at hun hadde arbeidsmoral. Læreren fortalte at hun ville komme veldig langt i livet med arbeidsinnsatsen sin: «Du må ikke tenke at du har dysleksi, du vil få mulighet til å lære på en annen måte og du vil ta med deg erfaring andre ikke får». Og sånn er det jo, det å ikke få noe gratis på skolen vil hun tjene på senere i livet. Det vet Julie nå.

På ungdomsskolen fikk hun bra karakterer og da det var mange som ikke trodde hun hadde dysleksi. «Da ble jeg irritert. Jeg hadde lest på prøven i en uke mens andre leste kvelden før. De skjønte ikke hvor hardt jeg stod på for de gode karakterene». I dag påvirker ikke dysleksien henne så mye som før. Hun sier hun har kommet over kneika og ikke merker så mye til det lenger. Det er kanskje som at språket sitter fast i hukommelsen? Likevel, skal hun lære seg nye språk blir det vanskeligere igjen og da bruker hun lengre tid på å lære seg det, som fremmedord i et nytt fag. «Jeg bruker lengre tid på å lese 10 sider enn det de fleste andre gjør, men det er greit. Jeg har nok et behov for å bevise at jeg klarer det, både for meg selv og andre. Det hjelper på».

Ikke noe å være flau over

Da Julie fortalte meg at hun hadde dysleksi var det i klasserommet. Det var ikke sånn at hun ropte det ut så alle kunne høre det, men det virket ikke som hun var flau over det heller. Jeg tolket det sånn at hun ikke brydde seg om hva de andre elevene mente om det. For meg som lærer; det gjorde meg glad. Det er for mye hemmelighold rundt dysleksi, derfor er det også for lite kunnskap om det. Det er noe mange er flaue over å ha, og det er noe veldig mange ikke vet nok om, selv om det er mange kjente vellykkede mennesker som har det. Egentlig er det bare noe noen har uten at noen egentlig dømmer noen for det.

«Jeg er ikke flau over det, hvorfor skulle jeg være det? Jeg har stått skikkelig på og jeg har kommet langt. Da burde jeg heller være stolt over at jeg har fått det til» Og sånn er det jo, selv om hun startet med dårligere odds enn mange andre så er det dette livet hun har, det er sånn hun er. Eller med hennes egne ord: «Det er som det er, det er ingenting man kan gjøre noe med, det er bare å tilpasse seg og gjøre det beste ut av det».

Ingen hvilepute 

Julie har aldri sett på dysleksi som en hvilepute eller unnskyldning. Hun har ønsket å klare seg selv og ikke ta imot for mye hjelp. Men det er ikke noe nederlag å ta imot hjelp, det er egentlig ganske lurt. Har du dysleksi har du blant annet krav på tilbud om skriveprogram, veiledning, ekstra tid på prøver og støtte på eksamen. Her kommer noen råd fra Julie:

«Hvis du har læringsvansker må du jobbe ekstra hardt for å nå målene dine, ikke bruk det som en unnskyldning for deg selv. Du får ikke noe gratis nå, men du får igjen for det senere i livet. Viktigst av alt er å innse at det ikke er noe å være flau over. Det er den du er og uansett hva du gjør så har du den diagnosen. Resultatet blir det du selv gjør det til. Du bør heller være stolt over at du har prestert på tross av de vanskelighetene du har, for det er jo ikke din skyld at det er som det er».

Skrevet av André Trasti