Cecilie sitter foran meg og tegner. Tegner og prater. Det ser ut som hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Hun beveger seg mye, skifter stilling, strekker seg litt. Hun er ikke nervøs, så godt kjenner jeg henne nå, men det kan se sånn ut. Det er viktig for oss andre å forstå forskjellen.
«På barneskolen spurte tre forskjellige lærere om jeg var dum. Det begynte i 3.klasse». Hun visste selv at hun ikke var dum, heldigvis, men hun følte seg annerledes. Allerede fra hun var et barn. Hun ble oppfattet som lat, som om hun ikke brydde seg, som om hun var et annet sted. «Jeg fikk beskjed av lærerne om å ta meg sammen, men det de ikke visste var at jeg dro hjem fra skolen og pugget i dagevis. Tenk det, lærerne trodde jeg ikke brydde meg. Det føltes sårt, jeg følte meg misforstått».
Første gang Cecilie mistenkte at hun hadde ADHD var i 7.klasse, etter en naturfagsprøve. Hun forstod oppbyggingen, men klarte ikke å sette ord på det. Tankene klarte ikke å skape en logisk forklaring på arket slik at andre kunne lese det. «Mens de andre klarte det på første forsøk klarte jeg det på syvende. Jeg visste jeg ikke var dum, for jeg kunne for eksempel forklare hele oldtidens Egypt og kunne alle Faraoene på rams».
Når du har ADHD betyr det at du sliter med å konsentrere deg når du MÅ konsentrere deg, for eksempel når du skal lære noe, men du kan se på et Tv-program eller lese et blad og få med deg like mye som alle andre. «Fag som matte og naturfag er mye vanskeligere enn andre fag. Jeg tror det har noe med struktur å gjøre, måten det er bygd opp på. Også begynner det i en ende og slutter i den andre enden. Jeg føler nesten at jeg er selvlært sånn som undervisningen er nå, jeg kunne like gjerne droppet å gå i timene. I andre fag, som norsk og samfunnsfag er det enklere å få forståelse for temaet. Det er en annen måte å lære på»
Lærere forteller henne ofte at hun sløser med tiden, men hun vet ikke hvor hun skal starte. Hun bruker lang tid på å komme i gang. Noen ganger en halvtime eller mer og da er jo nesten skoletimen over. Og hvor lett er det å konsentrere seg når det er konstant bevegelse og lyd rundt henne i rommet? «Selv om lærere vet at jeg har det, så klarer mange likevel ikke å forstå det. De tror det handler om hyperaktivitet, men jeg er ikke hyperaktiv så det synes, jeg er hyperaktiv i hodet». Det er kanskje ikke så lett for mennesker å forstå eller tro på det vi ikke ser?
Intervju 2 – Cecilie har ikke penn i dag, så istedenfor river hun i stykker arket foran seg, og bretter det. Nytt ark, gjenta. Det er en normal måte å kontrollere hyperaktiviteten på, å fikle med noe eller bevege beinet lett opp og ned under bordet. Kanskje er det en ubevisst måte å skjule det på?
Vanligvis går Cecilie på medisiner, det er ikke så lett å forklare forskjellen med og uten medisiner, men hvis du leser om det står det at du skal bli mindre hyperaktiv og impulsiv, det skal være enklere å konsentrere seg. «Når jeg går på medisiner er det som om noen rydder i hodet mitt, rydder i rotet. De strukturerer på en måte boksene. Nå som jeg ikke bruker medisiner så føles det som om hele livet mitt ligger i en stor boks. Der ligger alt sammen og jeg finner ikke frem til de verktøyene jeg trenger for å fikse livet mitt. Med medisiner så består livet mitt av fem bokser der alt er ryddet, og jeg kan ta frem den riktige boksen når det er behov for det. Da slipper jeg også bruke så mye tid og energi på å konsentrere meg. Jeg kan gjøre naturfag i tre timer uten å bli sliten»
Cecilie ble lettet da hun fikk diagnosen. Det er normalt. Hvis man vet at noe er annerledes så hjelper det å få svar, vite at det er en grunn til at det er som det er. «Selv om jeg alltid har hatt god selvtillit, så har jeg kanskje ikke hatt et godt selvbilde. Selv om jeg visste at jeg var smart, så var jeg redd for at andre ikke oppfattet det. Fordi jeg hadde lærevansker på skolen og sånn. Derfor var det naturlig at jeg ble klovnen i gjengen. Den morsomme og fjollete. Jeg følte likevel at det ikke var meg. Diagnosen gjorde at jeg kunne se annerledes på meg selv».
Hun mener at de fleste lærere ikke forstår ADHD. At selv om de vet hva det innebærer så klarer de ikke tilrettelegge undervisningen for henne. Hun sier hun vet at det er mange elever i klassen og at lærere har alt for liten tid til å hjelpe alle, men jeg spør likevel hva lærere kan gjøre annerledes for å legge til rette for elever med ADHD?
«Jeg føler at lærerne vil mitt beste, at de bryr seg om meg, men det holder ikke å si at jeg kan gå ut og lufte meg. Jeg mener det trengs mer kunnskap om det generelt, det hjelper ikke å bli puttet i en skuff som et problembarn». For et menneske som har 5000 radiostasjoner i hodet og ikke finner struktur i rotet er det viktig å hjelpe til å finne struktur, fjerne noe av rotet, bygge mestringsfølelse. Som med Cecilie, som for de fleste, er det vanskeligste ofte å komme i gang. Hvor skal man starte? Timen kan godt være over før man kommer i gang og da er man også sliten fordi det krever så mye energi for å klare å konsentrere seg. «Jeg vil at læreren setter seg ned med meg. Prater, kartlegger problemene. Kanskje lager et tankekart, hjelper meg med struktur på oppgaven, finne en rød tråd. Rett og slett hjelper meg i gang».
Cecilie er nøye på at det ikke skal virke som unnskyldninger for ikke å jobbe, men hun sier hun trenger å bli forstått, ikke bli undervurdert eller sett på som lat. ADHD står ikke for mangel på intelligens, som hun sier. Og akkurat som med andre diagnoser er det ikke alltid så lett å snakke høyt om det. Det er greit, det er jo en personsak, men det er bra at det er åpenhet om det, at noen står frem og snakker. Sånn at det blir normalisert og vi kan få økt kunnskap om det, som Cecilie gjør nå. Hun er den hun er, det forsvinner ikke. Hun kan gjøre det beste ut av det, men hun trenger tilrettelegging for å ha mulighet til å gjøre sitt beste. Også må vi jo huske at det er positive ting med ADHD også, som at du ofte er morsom, kreativ, sosial og glad.
Til informasjon: Det er viktig å vite at det finnes tre former for ADHD. Nesten 1/3 (som Cecilie) har store oppmerksomhetsvansker uten å være spesielt hyperaktive eller impulsive. Det er de man ikke legger så lett merke til, men de har store konsentrasjonsproblemer og de har ofte vansker med å gjennomføre oppgaver. Disse personene arbeider ofte i sent tempo, «dagdrømmer» mye, sliter med å holde fokus og kan ha manglende impulskontroll. De distraheres lett, har vanskelig for å følge instruksjoner og starter ofte på en ny oppgave uten å ha fullført den forrige. Samtidig stilles diagnosen hos disse personene i snitt tre år senere enn de med hyperaktivitet fordi de skaper mindre uro. Derfor er det også viktig for oss i skolen å være oppmerksom på disse elevene. Det jo også sånn at hvis du sliter med skolearbeidet grunnet ADHD kan du ha krav på spesialundervisning.
Vil du vite mer om ADHD kan du gå inn på adhdnorge.no, eller snakke med rådgiver eller helsesøster.
André Trasti